Anmeldelse: Banos, Nøtte & Jahn Teigen

JAHN TEIGEN
"40 Støste hits"
(40 spor - 2 cd'er)

Utgivelsesdato: 30. November 2009
Sjanger: Pop
Label: EMI Norge

Hør Teigens 40 Største Hits på Spotify

Jahn Teigen minner meg ofte om en type pålegg jeg elsket når jeg var liten. Banos, Nugatti, Sjokade og Nøtte var ofte grunnlaget for en vellykket brødblings. Det var søtt, godt og lett å like.

På begynnelsen av 80-tallet var Teigen den største pop-stjernen vi hadde i Norge. Dette var før a-ha, og etter Stein Ingebrigtsen. Første del av 80-tallet var rett og slett Teigen-æra. Og jeg spiste fortsatt søtsaker på brødskiva. Jeg har slutta med det nå, det smaker liksom ikke noe særlig lenger. Har avansert til kalkun, italienske salamipølser og cumberland-saus. Og jeg slutta å høre på Teigen når Violent Femmes inntok 80-tallet.

Nå er mannen tilbake for fullt. I år har han feiret 60-års jubileum, hatt strålende suksess på Brygga i Tønsberg med sommershow sammen med sin ex-kone Anita Skorgan, og blir nå omtalt som en folkekjær artist på nivå med Alf Prøysen og Åge Aleksandersen. Teigen er allemanns eie! Og nå tilgjenglig med en dobbelt-CD stappet med godsaker fra hele hans karriere.

Hør "They don't clap loosers" fra Jahn Teigen her

Det er rart å tenke på at på slutten av 70-tallet var Teigen regnet som en nyskaper. Skivene hans ble omtalt som Norsk new-wave, og foreldrene rynket på nesen av hans skjelettkostymer og tvilsomme oppførsel. Det er ikke rart jeg likte Teigen på 70-tallet. Album som "This Year's loser" (1978) og hans første norskspråklige "En dags Pause" (1979) kunne jeg på rams. Jeg fulgte han inn i 80-tallet med "Mentalkrem" (1980) og "Instematic/Klar Dag" (1982). Så giftet han seg med Anita Skorgan, ga ut "Do-Re-Mi" og "Glasnost", ble programleder på Barne-TV mens jeg ble voksen nok til å drikke sprit og gi blanke faen i Teigen.


"40 Største Hits" er en pretensiøs tittel. Han har hatt mange slagere men ikke alle på denne utgivelsen er å regne blant dem. Men bevares, det er nok av hits her. Det hele er lagt opp kronologisk, og det setter jeg pris på. Det blir en naturlig utvikling på den måten. Ikke overaskende er det første delen som tiltaler meg mest. Her finner jeg sanger som "I Hamburgs natt", "Jeg gi'kke opp" og min personlige favoritt "They don't clap loosers". Savner et par av Teigens store Prima Vera- sanger, men stort sett er det hyggelig gjenhør og stor nostalgi-faktor på sangene. Det er lett fordøylig pop som Teigen var norgesmester på.


Derimot så sliter jeg ganske mye med den siste delen av utgivelsen, der Teigens karriere fra midten av 80-tallet til nåtid oppsummeres. Jeg har hørt noen av sangene før, for all del. "Optimist", "Det vakreste som fins" og "Gi meg Fri" er klassisk Teigen-stoff, men her er det også mye som fremstår som dørgende kjedelig, og som viser at Teigen på 90-tallet og inn i vårt ti-år har mistet popgrepet. "Midt i Tida" og "Harmoni" er eksempler på musikalske pinlige øyeblikk som ikke er godt å høre. Å oppleve den siden av Teigen, er rett og slett litt unødvendig. Som å oppdage en gammel Banos som gikk ut på dato i 1981 og håpe at det smaker like godt. Foretrekker å huske ham fra sine glansdager på sent 70- og tidlig 80-tall.

Teigen har som sagt hatt et godt år. Han er blitt hele Norges Teigen igjen, selv om det ikke foreligger noe nytt og spennende fra mannen. Tviler på om det egentlig kommer. Men den nye suksessen er deg vel forundt, Jahn. Du har en stor plass i norsk musikkliv som du beviser med den første delen av denne utgivelsen, og da er det pokker meg greit da!

Pål Hilmar Sollie
06.12.09
Copyright: Kultus media