Anmeldelse: Musikk for bålbrenning

THE CAVE SINGERS
"Welcome Joy"
(10 spor)

Utgivelsesdato: 18. September 2009
Sjanger: Indie-Folk
Label: Matador Records

Hør The Cave Singers album her

WELCOME JOY er det andre studioalbumet til det Seattle-baserte indie-folk gruppa The Cave Singers. De ga ut sin første skive, INVITATION SONGS i 2007. Det albumet ble beskrevet som en samling av folk-aktig hymner med referanser til Gud og land. WELCOME JOY tar for seg litt flere sjangere, og prøver seg i litt nye musikalske landskap enn debuten.

Vokalist Pete Quirk gir en spesiell kvalitet til hver av sangene med en særpreget, nesten til tider Waterboys-aktig stemme. Og han har også modnet vokalmessig. Det er mye mer intens stemning og følelse i musikken, som taler til albumets fordel. Gitar og trommer er tettere og mere synkront og gir lydbildet en tyngde som kler bandet.

Hør "Leap" fra albumet til The Cave Singers her

Munnspillet i "Leap", kammen det spilles på i "VV" og tamburinen i "At the Cut" og "Shrine", viser også at The Cave Singers bringer nye elementer inn i musikken, som glir godt inn uten å ta oppmerksomheten vekk fra melodilinjene. Mye flott fingerspill på gitar som jo var svært fremtredende på debuten, er på plass denne gangen også.

En av de beste tingene med denne utgivelsen er gitarriffene som nesten tar lytteren tilbake til foregående låt. Det er en flott progresjon i følelsene fra en låt til den neste. Fra glede til håp til stolthet til knuste hjerter og tilbake til gleden igjen. Musikken følger en rød tråd uten å være fastlåst i en stil.


Dette er musikk som er laget for å høres rundt et bål, mens man ser på elva som stille renner rett der bak og du og dine deler et par flasker rødvin. Men den illusjonen kan du også ha i hodet når du vandrer rundt en sølete desmberdag i byen, med MP3-spilleren full av det nye, flotte albumet til The Cave Singers!

Aksel Stenberg
07.12.09
Copyright: Kultus media

Anmeldelse: Nesten alene med inderlig tilstedeværelse

ANNE GRETE PREUS
"Nesten Alene"
(15 spor - 2 CD'er)

Utgivelsesdato: 15. November 2009
Sjanger: Singer/Songwriter
Label: Warner Music

Hør Anne Grete Preus album "Nesten Alene" på Spotify

Det er umiskjennelig AGP dette. Det finurlige og spissfindige er delvis tilstede. Hun lar seg allikevel vandre inn på samme spor som så ofte tidligere. Man sitter igjen med en følelse av å ha vært i denne sangen før. Tangentstrøkene er gjenkjennbare.

Noen ord kommer visst litt for fort. Det er jo faktisk tilfelle også da, siden det er gammelt materiale med her også. Jeg lar meg likevel bli berørt av nærheten hennes. Den inderlige tilstedeværelsen og den gode poesien treffer.

Spesielt vil jeg trekke frem "Walids sang". Jeg er arabisk muslim men også noe mer. Vi er mennesker som innehar en rekke sider. Livet er mangefasettert. Det handler om å se bak, se det sanne jeg, se med åpent sinn. Å finne de gode historiene i menneskets liv.

Hør "Walids Sang" fra Preus album "Nesten Alene" her

I "Takk for alt jeg ikke fikk", er kompet nesten på vei ned til Downtown Train og det handler igjen om å se historiene bak. Tonesettingen til Bjørneboe lever fortsatt godt. Jeg er temmelig sikker på at godeste Jens ville godtatt dette hvis han fikk lært AGP å kjenne.

Så kjære Anne Grete, du kan fortsatt ro meg over!

John Gustavsen
07.12.09
Copyright: Kultus media

Nyheter: Tom Waits 60-Års Fest på Rockefeller

BIG TIME – TOM WAITS 60-ÅRSFEST
på Rockefeller, Oslo

Mandag 07. desember Kl. 20.00

“The gravel-voiced one” fyller 60 og ett stjernelag av norske artister har meldt sin ankomst for å delta i den musikalske feiringen!

Bekreftede artister: Bad Liver & Hans Brustna Hjärtan, Blow, Charlotte & The Co-Stars, Christer Knutsen, Einmal Kommt Die Liebe, El Cuero, Frank Hammersland, Grande, Guro Von Germeten, Haddy N'Jie, Ingrid Olava, Jarle Bernhoft, Johnny Hide, Jon Arild Stien (fra Minor Majority), Kaizers Orchestra, Lars Saabye Christensen, Mathias Eick, Micke From Sweden, Noora Noor, Ping, Rebekka Karijord, Thom Hell og Wholy Martin.

Hør Bad Liver & Hans Brustna Hjärtan's hyllest-plate til Tom Waits på Spotify

Klassikern: PULS anmelder Roxy Music "Avalon" (1982)

ROXY MUSIC
"Avalon"
(10 spor)

Utgivelsesdato: 13. mai 1982
Sjanger: Pop
Label: Polydor


Hør Roxy Music's "Avalon på Spotify

Da singelen fra dette albumet, "More than this", kom i våres ble jeg mektig skuffet. Når jeg hører den i LP-sammenheng står den seg godt.

"Avalon", Roxy Music's åttende studioalbum, vokser for hver spilling. Til å begynne med oppfattet jeg det hele som ren muzak. Velprodusert, glatt og....Men etter hvert siger detaljene og stemningene på.

Hør "The Space Between" fra AVALON her

Bryan Ferry synger bedre enn noensinne. Andy MacKays saksofoner har fortsatt det spesielle, som alltid har vært med på å skille Roxy fra resten av hopen. Phil Manzaneras gitardetaljer er så utsøkte og veldoserte at perfeksjon ikke er dekkende nok. Med andre ord: momenter som i vanlige tilfeller skulle innebære alt annet en god rockmusikk. Men her er det altså Roxy's særpreg får det hele i land. Som trendsttere og stilskapere er de uovertrufne. Og "Avalon" bare befester stillingen.

Japan, Simple Minds, Ultravox - alle som har vokst opp og fram under Roxy's innflytelse må bare løse kølapp. Førsteplassen er fortsatt opptatt.

Tipper at billettene til Roxy's Norgesbesøk i høst skal få bein å gå på.

Tom Skjeklesæther
Juli 1982
Musikkavisen PULS

Klikk på bildet over for stort format av den
originalet anmeldelsen i PULS 7/1982

Anmeldelse: Banos, Nøtte & Jahn Teigen

JAHN TEIGEN
"40 Støste hits"
(40 spor - 2 cd'er)

Utgivelsesdato: 30. November 2009
Sjanger: Pop
Label: EMI Norge

Hør Teigens 40 Største Hits på Spotify

Jahn Teigen minner meg ofte om en type pålegg jeg elsket når jeg var liten. Banos, Nugatti, Sjokade og Nøtte var ofte grunnlaget for en vellykket brødblings. Det var søtt, godt og lett å like.

På begynnelsen av 80-tallet var Teigen den største pop-stjernen vi hadde i Norge. Dette var før a-ha, og etter Stein Ingebrigtsen. Første del av 80-tallet var rett og slett Teigen-æra. Og jeg spiste fortsatt søtsaker på brødskiva. Jeg har slutta med det nå, det smaker liksom ikke noe særlig lenger. Har avansert til kalkun, italienske salamipølser og cumberland-saus. Og jeg slutta å høre på Teigen når Violent Femmes inntok 80-tallet.

Nå er mannen tilbake for fullt. I år har han feiret 60-års jubileum, hatt strålende suksess på Brygga i Tønsberg med sommershow sammen med sin ex-kone Anita Skorgan, og blir nå omtalt som en folkekjær artist på nivå med Alf Prøysen og Åge Aleksandersen. Teigen er allemanns eie! Og nå tilgjenglig med en dobbelt-CD stappet med godsaker fra hele hans karriere.

Hør "They don't clap loosers" fra Jahn Teigen her

Det er rart å tenke på at på slutten av 70-tallet var Teigen regnet som en nyskaper. Skivene hans ble omtalt som Norsk new-wave, og foreldrene rynket på nesen av hans skjelettkostymer og tvilsomme oppførsel. Det er ikke rart jeg likte Teigen på 70-tallet. Album som "This Year's loser" (1978) og hans første norskspråklige "En dags Pause" (1979) kunne jeg på rams. Jeg fulgte han inn i 80-tallet med "Mentalkrem" (1980) og "Instematic/Klar Dag" (1982). Så giftet han seg med Anita Skorgan, ga ut "Do-Re-Mi" og "Glasnost", ble programleder på Barne-TV mens jeg ble voksen nok til å drikke sprit og gi blanke faen i Teigen.


"40 Største Hits" er en pretensiøs tittel. Han har hatt mange slagere men ikke alle på denne utgivelsen er å regne blant dem. Men bevares, det er nok av hits her. Det hele er lagt opp kronologisk, og det setter jeg pris på. Det blir en naturlig utvikling på den måten. Ikke overaskende er det første delen som tiltaler meg mest. Her finner jeg sanger som "I Hamburgs natt", "Jeg gi'kke opp" og min personlige favoritt "They don't clap loosers". Savner et par av Teigens store Prima Vera- sanger, men stort sett er det hyggelig gjenhør og stor nostalgi-faktor på sangene. Det er lett fordøylig pop som Teigen var norgesmester på.


Derimot så sliter jeg ganske mye med den siste delen av utgivelsen, der Teigens karriere fra midten av 80-tallet til nåtid oppsummeres. Jeg har hørt noen av sangene før, for all del. "Optimist", "Det vakreste som fins" og "Gi meg Fri" er klassisk Teigen-stoff, men her er det også mye som fremstår som dørgende kjedelig, og som viser at Teigen på 90-tallet og inn i vårt ti-år har mistet popgrepet. "Midt i Tida" og "Harmoni" er eksempler på musikalske pinlige øyeblikk som ikke er godt å høre. Å oppleve den siden av Teigen, er rett og slett litt unødvendig. Som å oppdage en gammel Banos som gikk ut på dato i 1981 og håpe at det smaker like godt. Foretrekker å huske ham fra sine glansdager på sent 70- og tidlig 80-tall.

Teigen har som sagt hatt et godt år. Han er blitt hele Norges Teigen igjen, selv om det ikke foreligger noe nytt og spennende fra mannen. Tviler på om det egentlig kommer. Men den nye suksessen er deg vel forundt, Jahn. Du har en stor plass i norsk musikkliv som du beviser med den første delen av denne utgivelsen, og da er det pokker meg greit da!

Pål Hilmar Sollie
06.12.09
Copyright: Kultus media

Anmeldelse: Det hadde holdt med en EP

CHARLOTTE HATHERLEY
"New Worlds"
(10 spor)

Utgivelsesdato: 19. Oktober 2009
Sjanger: Indie Pop
Label: Minty Fresh

Hør "New Worlds" på Spotify

I 2004 ga Charlotte Hatherley ut sin debutskive "Grey will Fade" som soloartist, etter å ha hatt stor suksess som gitarist i Ash. En morsom og fengende debut med energisk gitar-orientert powerpop. Ikke helt ulikt det Ash gjorde stor furore med på 90-tallet. I 2007 fulgte hun opp med "The Deep Blue" som var en mer drømmeaktig utgivelse. Også her var det mange gode pop-perler, mmen samtidig bar produksjonen preg av litt mere abstrakte temaer og melodilinjer. Med andre ord har hun gjort både en morsom plate og en mer ambisiøs utgivelse.

Så hvor går veien i 2009? Til nye verdener, hva nå det måtte bety. "New Worlds" starter opp med en umiddelbar fengende og radiovennlig låt, "White". Litt tilbake til slik hun låt i 2004. Neste spor "Alexander" starter nedtonet og behagelig. Charlotte synger ungpikeaktig over et lett drømmende komp som sparker litt i refrenget.

Hør CHARLOTTE HARLEY's "White" her

Men så er det brått slutt på popflørten. De neste sporene er mye mer komplekse og har mange taktskifter. Det som Hatherly glemmer er ofte en god melodilinje. Sangene løper litt løpsk og mister fotfeste. Det blir stort sett masete og etterhvert ganske slitsomt å følge med. Ingen ting fester seg noe særlig. "Firebird" er til tider en sjarmerende vindskjev lite sang, men så trassler det seg til igjen.

Jeg synes hun klarer å ro det litt i land mot slutten av albumet med "Colours" og Cinnebar". Og når hun avslutter det hele med "Wrong Notes" er hun helt på høyde igjen. Jeg liker med andre ord Charlotte Hatherley når hun lager pop-musikk og ligger unna det mere ambisiøse. Hun har rett og slett ikke sterk nok rygg til å bære slike utsvevelser ennå.

Dette hadde vært en meget god EP med tre-fire sterke sanger. Som album kommer ikke "New Worlds" helt i mål.

Aksel Stenberg
04.12.09
Copyright: Kultus media

Anmeldelse: Et bra Teamwork

MONSTERS OF FOLK

"Monsters of Folk"

(15 Spor)

Utgivelsesdato: 22. September 2009
Sjanger: Folk Rock / Indie
Label: Rough Trade

Hør "Monsters of Folk" på Spotify

Hva får man om man mixer Bright Eyes, My Morning Jacket og M. Ward i en salig røre? Jo, rett og slett nettopp det, en salig røre og en nostalgisk reise til et musikklandskap som like gjerne kunne ha kommet ut i 1968.

Supergrupper har gjennom musikkhistorien dukket opp med jevne mellomrom, og Monsters of Folk føyer seg pent inn akkurat der. Et slags alternativ svar på Travelling Wilburys, og musikalsk så krysser de ikke så overaskende noen av de samme stier.

Jim James (My Morning Jacket) Conor Oberst og Mike Mogis (Bright Eyes) og M. Ward startet opp idéen om et band allerede i 2004, men først i høst har en studioinnspillingen funnet sted. Men hvordan blir så resultatet av såpass mange sterke låtskrivere i et band?


Det er alltid skummelt med konseptet supergruppe. Det kan fort bli en gjeng med store ego som skal ha det litt moro sammen med kompisene, og resultatet kan ofte bli noe man burde ha holdt for seg selv. Men det er klart at gutta har spart en del godbiter til dette prosjektet og har ambisjoner i forhold til musikken.

Åpningslåta "Dear God (Sincerly M.O.F.)" rusler lett og sommerlig av gårde uten å gi noe uslettelig inntrykk. Men når neste spor sparker i gang sitter det som støpt. "Say Please" er nettopp et eksempel på at det ikke er så langt fra nevnte Travelling Willburys til denne gjengen. Lettfattelig pop som sitter i øra men som vokser for hver gjennomhøring. Og den lettbeinte følelsen fortsetter med singelsporet "Whole lotta losin'".

Hør MONSTERS OF FOLK's "Baby Boomer" her

Det er mange referanser i musikken, og det er lett å tenke The Byrds, The Band og ikke minst C.S. & N. (som jo også var en slik supergruppe). Men det er ikke påfallende og plagsomt. Musikken er ikke original, men definitivt skrevet med hjerte og ikke lommeboka. Kopier kan fort bli kjedelig, men bortsett fra et par bomskudd (spesielt "Losin' Yo Head") så tåler dette albumet mange gjennomlyttninger uten at jeg går lei.

Høydepunktet for meg er "Baby Boomer" som er en perfekt liten låt å sette på når du våkner opp til en varm sommermorgen, har ferie og kort vei til et kjølig bad. Med andre ord en sang man burde spare litt til sommeren 2010. Det skal iallefall med på min mixtape neste sommer.

Monsters of Folk lever lenge på ren sjarm og et øre for god popmusikk. Ikke en skive som setter noen ny standard, men som lar fire fyrer få lov å hylle sine helter på en hyggelig og behagelig måte. Et godt teamwork!

Pål Hilmar Sollie
03.12.09
Copyright: Kultus media

Velkommen til Kultus Beta

Vi kjører straks i gang